Bokmålsordboka
uselvstendig, usjølstendig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| uselvstendig | uselvstendig | uselvstendige | uselvstendige |
| usjølstendig | usjølstendig | usjølstendige | usjølstendige |
Betydning og bruk
- avhengig, ikke selvstendig
- i grammatikk:
Faste uttrykk
- uselvstendig verbverb som ikke kan stå alene uten predikativ, særlig ‘være’, ‘bli’, ‘hete’, ‘synes’ og ‘kalles’